De 10 store kampene

Foto: Odd Johnsen, semifinale NM SIF-MIF 1991. NTB Scanpix

Av: Rune Marthinsen

Skribenten Rune Marthinsen

Alle lister er jo subjektive, også denne. Fotball er følelser, og mine største øyeblikk på Marienlyst er sikkert ikke samsvarende med andres. 
Uansett, mine største Marienlyst-øyeblikk er jeg sikker på at mange kjenner seg igjen i. Så får dere bære over med at jeg har utelatt noen høydepunkt andre vil mene burde vært nevnt. Som opprykkskampen i 1989, mot Strømmen, da vi rykket opp i Tippeligaen etter 14 år i tristhet. Eller 9-3 over Fredrikstad i Eliteserien 72 da Finn Aksel Olsen scoret hat trick, seieren over Viking i semifinalen i 73, den offisielle publikumsrekorden på Marienlyst mot Rosenborg i 1969, og ikke minst – og dette kan jeg ikke forsvare – seriegull-kampen i 1970 da Thorodd Presberg scoret på straffe og vi vant serien for første gang. Men, vi var skyhøye favoritter til den kampen, og vi spilte faktisk en ganske dårlig kamp... og alle i Drammen gledet seg egentlig bare til cupfinale helgen etter... Men mestere ble vi, både i serie og cup!

Så har jeg jo med på lista kamper jeg selvfølgelig ikke husker så mye av. Men jeg var her, så jeg føler jeg har lov til å beskrive dem... Uansett, feil og mangler, her er min liste!

10. Strømsgodset – Kongsvinger 8-0, 10. august 1997 

På vei mot våre sensasjonelle bronsemedaljer i 1997, under ledelse av drammenseren Dag Vidar Kristoffersen, feide vi unna motstandere med herlig og offensiv fotball på Marienlyst gjennom hele sesongen. Av flere store matcher på Marienlyst dette året (blant annet en semifinaleseier mot Bodø/Glimt) trekker jeg fram denne kampen som et høydepunkt for akkurat dette laget, denne «æraen». «Vi er det beste SIF laget som aldri vant noe», sa Rune Hagen til meg en gang – og det er veldig sant.

I denne matchen, som ble spilt for drøye 4 000 mennesker, klikket alt i gir for de mørke-blå og det var en herlig kamp med et uvirkelig resultat. At det stoppet på 8 var vel greit, men det kunne gjerne vært mer! Nevnte Rune «Elvis» Hagen scoret 3 ganger, Jostein Flo og Lasse Slakter´n Olsen to hver, mens Marco Tanasic og SIF-yndlingen Ousman Nyan også tegnet seg på scoringslisten denne nydelige sommerdagen i august 1997. Lagets kaptein var en av tidenes beste i Strømsgodset, russeren Dmitrij Barannik, men det var også flust med lokale spillere i stallen i dette laget som altså gjorde klubbens beste serieplassering på 25 år. Ja, de vant våre første seriemedaljer siden 1972! Og morsomst av alt i hele 1997 – 8-0 mot Kongsvinger!

8-0 er dessuten den nest største seieren i Eliteserien for Strømsgodset gjennom alle tider.

9. Strømsgodset – Brann 6-0, 24. november 2019 

Det er jo sånn at de største kampene ofte er de største triumfene. Det å vinne en semifinale, eller en kamp om medaljer i Eliteserien, eller selvfølgelig den avgjørende kampen om et opprykk. Strømsgodset-Brann på Marienlyst har ingen av de ingrediensene, men likevel er akkurat denne kampen på alle måter helt spesiell for oss i Strømsgodset.

Da folk kom tilbake fra sommerferie var vi i realiteten nede. Ingen trodde vi kunne holde oss etter en gjennomført vårsesong uten å imponere eller skremme noen. Ingen har noensinne beholdt plassen med så få poeng halvveis.

Henrik Pedersen ble hentet fra Danmark, og om mange rundt tvilte var den «gale» danske særdeles overbevisende om at å redde Strømsgodset rett og slett var MISSION POSSIBLE!

Så kjørte vi på, med et energinivå og en fotball Norge knapt nok har sett. Og det ble store og stygge tap på veien, men det begynte å skje ting, og laget kneppet til seg poeng utover høsten, og etter hvert begynte flere å håpe på mirakler. Siste hjemmekamp for året var mot Brann, et lag langt over oss på tabellen, og kun seier – KUN seier – kunne gjøre at vi hadde noe å spille for i siste serierunde i Kristiansund.

Bare Strømsgodset er Strømsgodset. Ingen kunne trodd dette på forhånd. Men våre gutter leverte en prestasjon for evigheten. Det var 5 353 tilskuere på Marienlyst, høst, kaldt, frostrøyk, flomlys, spent og tett stemning, glatt og deilig. Og nerver. Masse, massevis av nerver. Om vi fortsatt kanskje ikke hadde trua så hadde laget tent et håp i oss alle.

Kampen var en orgie i glede. Brann var kanskje til og med best i starten. Men det oste en vilje, en offensivitet, en spilleglede og en død-for-drakta-og-gi-fan-i-konsekvensene-holdning hos de mørkeblå. Fra laget den gang er kun Lars Vilsvik og Herman Stengel tilbake. Sistnevnte avsluttet ballet med en scoring for enhver «skudd-i-krysset kavalkade». Mesterlig!

Jada, vi holt oss. Vi vant også i Kristiansund. Dette året endte 4 lag på 30 poeng, og Mjøndalen holdt seg med et mål bedre målforskjell enn Lillestrøm som rykket ned etter kvalikk.
Men, det kunne ikke vi bry oss om. Vi hadde klart det umulige, og vi hadde slått hele Bergen med seks mål mot null på deilige, flombelyste Marienlyst!

8. Strømsgodset – Aalesund 3-2, 8. oktober 2006

Et år hadde passert siden en gruppe med godt bemidlede unge Drammensere gikk inn og overtok styringen av Strømsgodset. De pøste på med penger, og hentet inn meritterte spillere med et eneste mål for øye; Opprykk til Tippeligaen!

Dag Eilev Fagermo ble hentet som trener, og spillere som bla. Andre Bergdølmo, Alexander Aas, Peter Kovacs, Øyvind Leonhardsen og en ung og lovende Mattias Anderson ble hentet til byen, og det ble en enorm interesse rundt klubben. Drammen bevret, og det vokste fram et stort håp og en masse tro til prosjektet. Og - suksessen kom umiddelbart.
Vi rykket i realiteten opp denne søndagskvelden i oktober 2006.
 
Dette var opprykksfinalen, og vi var best når det gjaldt. Anført av en sprudlende Ousman Nyan styrte vi det meste, og 2 nye scoringer av svensken Mattias Anderson, pluss et av finnen Keijo Huusko, førte oss opp i en komfortabel 3-0 ledelse på et utsolgt og festkledd Marienlyst. Men, Strømsgodset er Strømsgodset, og vi slapp selvfølgelig oransjetrøyene inn i kampen igjen til 3-2 og vill spenning. Men vi holdt ut og Drammen feiret seieren som et sikkert opprykk, selv om det var flere kamper igjen å spille.

Denne kampen var forøvrig aller første gang at Gamle Gress ble sunget av et samlet Marienlyst publikum før matchen. En kveld for minnebøkene dette. Og, som i flere av de andre største høydepunktene var det høstkamp med fulle tribuner, herlig stemning og trøkk, kjølig, mørkt, dugg i grasset – og flomlys! En fantastisk ramme rundt en fantastisk kamp for Strømsgodset.

7. Strømsgodset – Odd 2-0 eeo, 22. september 2010

Tidligere på ettermiddagen slo Follo Rosenborg på en fotballbane i dårlig forfatning og uten flomlys. Dermed sikret denne lille klubben fra Østfold, med tidligere SIF keeper Glenn Arne Hansen i målet, en sensasjonell tur til Ullevaal for cupfinale. Den spennende kampen vi skulle spille, mot Odd, ble selvfølgelig bare enda mer spennende. Og viktig. Vinneren her ville få en cupfinalemotstander av et kaliber som aldri har spilt, eller kommer til å spille finale igjen. Stygt å si det, men sant. Bring on Follo!

Marienlyst, nok en gang utsolgt, nok en gang flomlys, høst, frostrøyk og dugg. Og elektrisk stemning, som bare Marienlyst kan lage. Og nå lå ikke bare en cupfinale i potten, men vinneren her ville være tidenes gullfavoritt på Ullevaal.

Det var tett, det var jevnt, det var Fagermo mot Deila, det var Skien mot Drammen – og selvfølgelig var vi best! Klart best. Ronny vs Dag Eilev, Ronny hver dag hele året!
 
Men vi scoret jo ikke... Vi dominerte matchen fra start, vi skapte det som var, men det ebbet målløst ut.
Det ble ekstraomganger.
Vi fortsatte dominansen, og så, mot målet mot åsen scoret Jason Morrison etter litt klabb og babb etter en corner. Jubelbrølet hørtes sannsynligvis opp til Skotselv, og nå hadde vi begge henda på den fantastiske kongepokalen... Men det var fortsatt tid, fortsatt spenning, fortsatt drama. Så, helt på tampen skrev Ola Kamara seg inn i historiebøkene da han dundret ballen i goal fra distanse og sendte en hel by til Ullevaal!

Det er mange, vakre kvelder. Dette var likevel en helt spesiell en.

6. Strømsgodset – Atletico Madrid 0-2, 4. august 2011

Strømsgodsets store hjemmekamper i Europacupen ble i gamle dager spilt på Ullevaal, dels pga kapasitet og dels pga at Marienlyst manglet flomlys. Vi spilte jevnt med Arsenal, Leeds og Liverpool på Ullevaal, men borte ble det mye tøffere.

Vel, returkampen på Marienlyst, 4 august 2011, fylte stadion til siste plass, og Deilas gutter stormet i angrep. Dette (Atletico Madrid) er – utvilsomt – det beste fotballaget som noensinne har gjestet Marienlyst i tellende kamp, men de ble presset tilbake av et herlig påskrudd hjemmelag. Vi skal ikke si vi rundspilte dem, men vi var virkelig gode.

Ronny summerte opp etter kampen; «Vi skapte 7-3 i store målsjanser og vi hadde et ballinnhav på over 60%. Vi var det beste laget. Vi leverte det beste dette SIF-laget noen gang har gjort, og vi tapte for en motstander som var dødelig effektive»

Da en fantastisk fotballopplevelse nærmet seg sin slutt reiste alle seg på Marienlyst og sang «Godset Fra Drammen». Da kampen gikk inn i overtiden scoret Madrid igjen, mot spillets gang, og 0-2. Men ingen gikk, ingen sluttet å synge, det var ingen triste ansikter å se. Alle hyllet laget, alle forsto hvilke prestasjon de var vitne til, alle var stolte av Strømsgodset, stolte av å være Drammensere.
Det var en helt 100% magisk augustkveld på Gamle Gress.

Atletico Madrid vant til slutt hele turneringen. For andre år på rad.

5. Strømsgodset – HamKam 7-0, 4. oktober 1970

En av de aller, aller beste fotballkamper Strømsgodset har spilt – intet mindre er semifinalekampen fra gullsesongen 1970. Vi har god grunn til å tro at det var godt over 18 000 tilskuere på plass rundt på jernbanesvillene som utgjorde tribunene på Marienlyst i 1970, men noe nøyaktig tall har vist seg å være umulig å oppdrive. (undersøkelsene fortsetter)

HamKam ledet Eliteserien da de kom til Gamle Gress for å spille seg til cupfinale. Et meget godt fotballag. Men, de ble sendt hjem «til Hamar som slakt» som man kunne lese i hovedstadspressen.

7-0 er et absurd resultat, mellom to nesten like gode lag, men Strømsgodset kunne fort scoret enda fler mens en totalt arbeidsledig Inge Thun i SIF goalen overvar en av disse mest uforglemmelige fotballkamper på Marienlyst.

4. Strømsgodset – Lyn 10-1, 16. juni 1968

Så - til den aller beste kampen denne klubben noensinne har spilt! Men, superkampen er bare nr. 4 på denne, min private og uhøytidelige oversikt. Lyn var Norges DESIDERT beste fotballag i 1968. Altså, seriøst. Dette året vant de serien suverent, og også cupen. Ja, de spilte seg sågar fram til kvartfinale i Europacupen, og ble slått ut med et eneste mål over 2 kamper – av Barcelona! Begge kampene ble spilt på Camp Nou, for i Norge spilte man ikke fotball om vinteren før i tiden. Første match endte 2-3, og den andre 2-2... Så Lyn VAR gode. Veldig, veldig gode.

Men, så kom de hit, med alle sine landslagsspillere og mestere til Marienlyst, anført av sin kaptein Harald “Dutte” Berg. 8 123 betalende tilskuere, musikkorps, strålende sol og ulidelig varmt. Sola i ansiktet i 1 omgang og helhvite drakter og ælva i a’an. Og – Steinar Pettersens aller, aller beste fotballkamp. Og det sier mye. Veldig mye!

Fem målgivende, og fem scoringer, 10 på VG børsen og 10-1 over serielederen, det blir aldri bedre enn det. Jada, vi har vunnet både serie og cup, opptil flere ganger, men kampen over alle kamper er utvilsomt 10-1 over mesterlaget Lyn!

Det er mye som er skrevet og sagt om dette laget, og det er vanskelig å forstå - eller forestille seg – at kampens gigant, Steinar Pettersen, sammen med keeper Inge Thun, stopperkjempe Tor Alsaker Nøstdahl og spissmakker Thorodd Presberg bare fem år tidligere debuterte for Strømsgodsets a-lag på nivå 4 i norsk fotball! Fem år senere spilte altså disse samme fire spillerne på øverste nivå i Norge og regelrett knuste det beste laget landet hadde sett. En unik historie i norsk fotball. Og, den skjedde her – akkurat her - på Gamle Gress, Marienlyst Stadion i Drammen.

3. Strømsgodset – Teie 3-2, 11. oktober 1987

Det er sikkert vanskelig å forstå at et oppgjør i 3 divisjon, mot en Vestfoldklubb få har hørt om hører hjemme på denne listen over historiske øyeblikk på Marienlyst Stadion. Men det gjør den. Og for meg – et av de aller, aller sterkeste minnene fra mitt liv med denne klubben.

Det er noe totalt uvirkelig over denne oktoberettermiddagen på et folketomt og regnfylt Marienlyst. Ja, det var siste serierunde, men det var ikke mange som brøy seg, det var ingen fotballfeber i byen.  Det var krise i Strømsgodset. KRISE med de største bokstavene, KRISE på ekte. Nedbrent klubbhus, lånte drakter, bunnskrapt kasse og en utkjørt og sliten gjeng som etter beste evne forsøkte å holde liv i den tidligere stoltheten til byen. Strømsgodset IF. Nå var den fantastiske historien blitt en tyngende påminnelse om det som en gang var. Vi hadde falt fra å spille kamper mot Rosenborg, Brann og Viking, europacup mot Arsenal. Liverpool og Leeds, til å spille på nivå 3 mot lag som Åssiden, Tjølling og Fram.
Heltene var borte, alle bortsett fra en, og han skulle selvfølgelig avgjøre det hele, til slutt.

1987 var året med straffespark ved uavgjort resultat, og utgangspunktet før siste serierunde var at serieleder Sandefjord ville rykke opp hvis de slo nedrykksklare Slemmestad. Ja, ble det uavgjort kunne de bare vinne straffekonken, så ville Sandefjord fortsatt kunne feire opprykk.

Vi på vår side måtte slå Teie, og håpe på et under i Bugårdsparken! Vi antok at vi ville kunne vinne, men ingen trodde på alvor at Sandefjord ikke skulle slå det syltynne Slemmestad laget. Bortsett fra vår midtstopper, Rune Temte, som ankom kampen i smoking – for han skulle direkte på opprykksfest etter kampen... sa han.

I ettermiddagsmørket på et Marienlyst fortsatt uten lys skjedde det noe som har nok dramatikk i seg til å fylle en bok. Men kortversjonen er at vi sleit som bare f** med å nedkjempe et ivrig Teie lag. Roar Flaglien og Ulf Camitz scoret våre mål, og det sto 2-2, etter å ha ligget under til pause. Men, det var fortsatt ikke scoret mål i Bugårdsparken. Vel. Håpet steg kanskje litt på Marienlyst, men det fantes ikke internett, og det var dårlige med resultatservice, så vi trudde jo egentlig ikke på at underet skulle kunne komme til å skje.

Men så kom det en beskjed om at Sandefjord hadde brent en straffe rett før slutt, og så scoret Strømsgodset....

Helge Karlsen, en av heltene våre fra SIF laget på 70-tallet, hadde kommet inn på banen, og han scoret rett og slett fra midtstreken! Rett utenfor innbytterbenkene, klinte han ballen direkte i mål fra over 45 meter! Et uvirkelig treff fra en uvirkelig distanse - på et uvirkelig tidspunkt! 3-2 til Strømsgodset!

Kampen slutt, SIF vant – straffekonk i Sandefjord!
Alle samlet seg ute på den gjennomvåte og sølete Marienlyst matta og ventet på rapportene fra et straffespark-drama i Sandefjord. Disse minuttene blir aldri glemt av de som var her. Det var ikke mange. Under 800. Men ingen gikk.

Alle vet jo åssen det gikk til slutt, Slemmestad vant uforklarlig nok den straffekonken (som betydde null for dem) og Strømsgodset rykket opp på den mest kontroversielle måten noen klubb har rykket opp på! Et under. Et ekte under!

Dette var en skjebnekamp. Dette var et være eller ikke være for Strømsgodset. Strømsgodsets fremtidsutsikter var fylt av mørke skyer og lite håp. Denne seieren ga byen toppfotball tilbake, denne seieren la grunnlaget for alt – absolutt alt – vi har fått oppleve siden. De som sto oppreist i stormen i 1987 er våre helter. De ofret seg for de blå trøyene. 4 år senere ble vi Norgesmestere, og fra den opprykksdagen i ‘87 var bare kaptein Ulf Camitz, klubbikonet Arne Gustavsen, pålitelige Jan Wendelborg og stopperkjempen Frode Johannessen tilbake fra mirakelet i 1987.
 

2. Strømsgodset – Mjøndalen 2-0, 15. september 1991 

Det blir aldri bedre. Ja, gløm alt, det blir aldri bedre!
Dette er kampen over alle kamper. Dette er Odd Johnsens selvkomponerte festsonate! Et eventyr! Gutten som vokste opp med å drømme om Marienlyst og den blå 10’er trøya, og sto med tårer i øya da vi rykket ned og ut av norsk toppfotball en høstdag i 1976. Nå spilte han i blått, nå representerte han den klubben han alltid hadde ønsket å spille for – og han spilte hovedrollen i en av denne klubbens aller mest ikoniske øyeblikk.

Strømsgodset mot Mjøndalen. Ja, mange har fortrengt dette, men fra 1975 til 1991 var det Mjøndalen som var best i regionen. Vi vant ikke en eneste fotballkamp mot de brune i hele den perioden på 16 år. Det var stusselig det!

Men, så, i 1991 var det klart for tidenes fotballkamp i Buskerud. Strømsgodset og Mjøndalen i semifinale – på Marienlyst, Gamle Gress.

Høstfarger. Strålende sol. Blått mot brunt. Folkefest. Nerve. Angst. 15 000 solgte billetter – antall innenfor portene er det ingen som vet. Men stemningen, atmosfæren, trøkket på Gamle Gress – en helt, helt sjelsettende opplevelse.

Step forward, Odd Johnsen. Der og da skrev Oddemann seg inn i Drammenshistorien med sine to vakre hodestøt som sikret Strømsgodset cupfinale. Jada, han scoret 2 og vant finalen for oss også, men som Marienlystopplevelse er dette klimaks, rett og slett det ultimate!  

Det var tett og jevnt. Det var nerve og spenning. Forskjellen mellom lagene var fotballbegavelsen fra Åssiden. Hele byens yndling avgjorde det viktigste oppgjøret i manges liv. Faktisk!

1. Strømsgodset – Haugesund 4-0, 10. november 2013

1-0 seieren over Skeid er ikke glemt, og Thorodd Presbergs scoring som fikset gull i 1970 hadde selvfølgelig fortjent spalteplass. Likeså seriefinalen mot Rosenborg helgen før da vi egentlig forseglet vår skjebne da vi vant 2-0 mot gjerrige trøndere. Men, kampen mot Skeid ble et lite antiklimaks, Skeid rykket ned, og vi var superfavoritter. Men viktigst av alt, vi skulle spille cupfinale helgen etter – og det var DET Drammen gledet seg aller mest til!

Sånn var det ikke 43 år senere. I 2013 var gullet vårt hvis vi klarte å beseire Haugesund i siste match - på Gamle Gress. Alt var som det skulle være, med flomlys, frostrøyk, dugg i grasset – stappfulle tribuner med folk kledd til gullfest, og en forventning i lufta som slo ut på radaren til Avinor. Ronny hadde skapt et vidunderlig fotballag – et lag som aldri tapte kamper på Marienlyst. Så vi var favoritter, men presset var ekstremt. Ronny holdt roen og sa; “normalen er mer enn nok” og sendte 11 heltente SIF spillere ut i heksegryta.

0-0 til pause. Vi kom liksom ikke i gang. Minuttene gikk, vi fikk ikke noe grep om tingene. Haugesund testet oss, og de var gode. Ja, de vant bronse dette året, så det var ingen walk-over, men vi trøblet...

Etter en fantastisk pauseprat kom våre 11 ut og regelrett massakrerte de oransje gjestene i et fyrverkeri av en omgang. Ola Kamara, som scoret så mange avgjørende mål for oss sendte Drammen opp i skyene, før Stefan Johansen, Øyvind Storflor og så Ola igjen hamret inn en solid 4-0 seier og et sensasjonelt GULL til Strømsgodset.

I motsetning til “gamle dager” finnes jo det jo timesvis med filmmateriale fra kampen, timene før og etter og ikke minst folkefesten for 20 000 Drammensere på Bragernes Torg. Dette er byhistorie, og denne novemberkvelden i 2013 er for evig tid meislet inn i Drammenssjela. Strømsgodset, Drammen, hadde vunnet det vanskeligste du kan vinne i norsk idrett – seriemesterskapet i fotball. Og – det skjedde på Gamle Gress, Marienlyst Stadion – og er for hele byen den vakreste kvelden på denne banens 100-årige historie.